top of page

Om en liten fugl og uhellet ved foten av drikkefontenen

Forfatterens bilde: Ingvild Ane Storvand WivelIngvild Ane Storvand Wivel

Oppdatert: 22. jan.



Jeg vokste opp i den tiden bestemødrene var med i Helselaget og andre lag for å strikke sokker til strømpeløse barn i fattige land. Selv løp vi ungene i bygda barbeinte om sommeren og i litt for trange beksømstøvler vinterstid.


Det var mye snakk om verdens urettferdighet både på hjemmebanen og på skolen, og ikke alt ble krystallklart oppfattet av en snart sjuåring. Men vår supersnille Frøken i 1.klasse, gjorde hva hun kunne for å rette ut floker og misoppfatninger i uferdige hoder. Lett var det ikke der vi hang blanke og tannløse over pultene og sendte hverandre lapper med skrivefeil.

Etter nok et glødende foredrag om sult og elendighet sto Frøken rødkinnet og ivrig ved kateteret og ba de av oss som gjerne ville hjelpe de fattige og sultne om å rekke opp handa. Alle rakk opp hendene sine. Bare ikke jeg.

Selv frøkner vet ikke alt, tenkte jeg. Stakkars Frøken, hun visste ikke det jeg visste - for hun kjente ikke han jeg kjente som var sjømann og som hadde sett norske u-hjelp-traktorer som rustet i stykker på bryggene under fjerne himmelstrøk.


Så da klassekameratene mine hadde tatt hendene ned, rakk jeg opp min og stjal ordene til sjømannen om at ”noen burde lære folk å kjøre traktor før de sendte dem som gaver.” Og, la til for egen regning: ”vi i klassen kan jo heller ikke hjelpe dem med å kjøre traktor vel?”


Ikke før hadde ordene min forlatt munnen merket jeg at Frøken og alle klassekameratene mine stirret unisont og tungt inn i samvittigheten min. I desperasjon flyktet blikket mitt ut av vinduet og landet på en liten fugl.

Frøken fulgte blikket mitt og sa forsonende at det var en trekkfugl som trippet der ute på skoleplassen, og som faktisk fløy, ja nettopp, til et av verdens fattigste land om vinteren.


“Den ser veldig rund ut da”, sa jeg, ” til å komme derfra.”


Det er ikke så koselig å bli sendt ut på gangen når du bare er nesten sju år og har korte ben. Korridoren er så fryktelig lang da, flere kilometer. Og skummel. Du er livende redd for at en dør skal åpne seg, og at det skal komme en elev ut av den som skal på do, og er større enn deg.

Når du nesten er sju er det ikke helt sikkert at du rekker opp til fontenen med drikkevann heller. For når du står litt langt nede, ser du bare bunnen av den. Der er det ofte en kran. Og mens du venter på å bli snill igjen er det jo greit å ha noe å gjøre. Skru på krana for eksempel.


Og plutselig kommer den strenge rektoren rett mot deg. “Nei, men står du her da lille venn”, sier han og klapper deg på hodet med den ene hånda, mens han presser ned hendelen på toppen av drikkevannet med den andre.

I dét den illsinte trykkvann-strålen treffer taket for så å fosse ned på den runde rektor-hodet, studerer du gulvet og begynner å grine, men det er ingen som ser tårene dine, for det er vann over alt, og rektor ser rar ut der han løper bortover korridoren mens det renner av ham.


Akkurat da kommer frøken ut og henter meg inn i klasserommet igjen og sier at jeg sikkert er blitt snill nå. Men jeg ser det på henne - så snill som de fattige barna er, det blir jeg aldri.


Tegning av Anja Storvand



22 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments

Rated 0 out of 5 stars.
No ratings yet

Add a rating
TEKSTFORFATTER.NO     INGVILD ANE STORVAND WIVEL    MAIL: ORDVILD@GMAIL.COM    TEL 0047 91514488
Organisasjonsnummer 979 410 751
bottom of page