Hva hadde vel et menneske vært uten drømmer? Selv har jeg drømt om å eie en kajakk siden tenårene. Jeg så det for meg, kajakken og jeg som ett der vi skar gjennom bølgetopper under strålende sommersol.
Så en dag for en haug med år siden var jeg på ferie på Sørlandet. Det var marked i Kristiansand, og der var den, kajakken. Lang, fristende, slank, i glassfiber, og med padleåre og greier. Om jeg var i vater denne dagen, skal være usagt, men jeg ser ikke helt bort fra at en infernalsk bihulebetennelse sløvet sansene. Kort fortalt: Kajakken ble min, fraktet ut i havgapet og sjøsatt med meg ombord. Det var en kald og gufsete dag, badetemperaturen var målt til hele 11 grader.
Sløvhet til tross, bare noen få meter utpå oppdaget jeg det - kajakken og jeg var ikke ett, vi var to, og vi var ikke enige om noe som helst. Jeg eide ikke fleksibilitet i kroppen, mens kajakken hadde en klar vegring mot å endre kurs - den var viljesterk og oppførte seg som besatt, den ville helt klart til Danmark.
Med mye strev klarte jeg å få overtalt dyret til å svinge, og fikk buksert oss mot land.
Kajakken var ikke den eneste som var besatt denne dagen, redsel og avmakt til tross, jeg nektet å slippe drømmen, kajakken skulle ikke få vinne. Dermed slapp jeg taket i den trygge brygga og dro ut igjen. Etter 200 snor-rette meter ville jeg hjem, fort. Et par litt dype tak med padleåra senere var det gjort.
Det var selsomt plutselig å befinne seg der nede i dypet, godt plassert i en oppned kajakk. Jeg satt fast, men sinne og redsel ga uante krefter, uten at jeg helt skjønte det hadde jeg kavet meg ut av den trange sitte-brønnen og opp til overflaten. Jeg forstår enda ikke at det gikk, fullt påkledd som jeg var og med søkk våte joggesko.
“Går det bra?” ble det ropt fra land da jeg gispende fikk luft i lungene. “Nei,” pep jeg og sa som sant var, “jeg dør!” Full redningsaksjon, av kajakken. Selv svømte jeg i land, først skjelvende av kulde, men som ved et under ble jeg varmere for hver meter. Og enda bedre, da jeg karret meg i land var bihulebetennelsen borte vekk, den hadde druknet der i dypet.
Det gjorde imidlertid ikke padle-drømmen. Det var ikke drømmen det var noe galt med. Det var meg. Kajakken var selvfølgelig totalt uegnet for en nybegynner: Type konkurranse-kajakk for herrer, en sånn du ser i VM og OL, designet for å gå rett fram. Sånn sett innfridde den jo.
Senere kjøpte jeg en ny kajakk, av typen kort og veldig rund. Nærmest en leke-kajakk som jeg har padlet rundt i, tett på land. Den knuste i et takras sist vinter. Men drømmen lever!
Komentáře