FORORD

 

Alt har sin tid. En bølge på havet, en følelse av makt, nye gnagsår og gamle landegrenser, – selv fjellkjeder forvitres og blir borte. Evig forandring.

 

Vi vet det jo, en dag blir også vi borte. Men det er lenge til, og vi lever våre liv med vissheten på avstand mens vi føder barn, bygger vennskap, familie og status.

 

Men uansett hvor sunne, dyktige og reflekterende vi er, det går jo ikke bra der framme. Bardunene til livet vil ryke for oss alle.  Og det er vondt å tenke på at vi må forlate alt vi er og alt vi kjenner, for livet er jo hjemmet vårt, fylt av erfaringer, minner, kjærlighet og lukten av en himmel.

 

Er vi heldige på vår ferd gjennom livet, har vi noen å dele tanker, tro og tvil med. Jeg er en av de heldige, og et av de viktigste menneskene i livet mitt har vært Liv.

 

Liv vokste opp på Nesodden, en halvøy tjue minutters båtreise fra Oslo. Hun var Solveig og Asbjørn Ørums eneste barn. Liv hadde en smittende latter, masse energi og var åpen og glad i mennesker. Og de var glad i henne tilbake. 

 

Selv sa hun ofte at hun ikke savnet søsken – hun hadde et hav av søskenbarn og ble et selvsagt medlem av søskenflokkene hun hadde rundt seg. Også av min. Jeg har knapt et barndomsminne der hun ikke er med.

 

Liv og jeg fulgte hverandre tett som voksne også, vi giftet oss og fikk barn på samme tid, og sto sammen både i glede, og de gangene livet ikke var så greit.

 

"Liv og dagene som kom"er så absolutt Livs bok. Det var hun som ba meg skrive den. Og jeg lovet. Men det har tatt tid. Og det har vært vanskelig. Men her er den Liv – din historie fortalt fra mitt ståsted.