
Det var en varm sommerdag og vi skulle sykle til stranda. Jeg var ti år på egen sykkel. Mens broren min, nylig fylt to, satt bak på min mors gamle sykkel - uten sikring av noe slag. Vi syklet noen kilometer på en trafikkert hovedvei før vi tok av den bratte og svingete sideveien ned mot en brygge ved Bundefjorden. Sola skinte, det var sommer og vi skulle bade i fjorden. Det gikk unna. Vær forsiktig! ropte moren min og oppdaget i samme sekund at hennes egen sykkel manglet bremser. Vettskremt så jeg ekvipasjen forsvinne i en sky av grus og panikk.
Hver gang jeg ser Tour de France, tenker jeg at visst kjører de gutta fort, men de kan ikke sammenlignes med min mor fartsfantomet. Som en vill, men målrettet kule, rundet hun alle svingene, feide forbi brygga og stoppet først i møte med motbakken etter brygga.
Som ved et mirakel satt broren min fremdeles på bagasjebrettet da jeg omsider nådde ned til dem. Og ble møtt av min støv-dekte mor som i rødøyd transe og med hvite knoker klamret seg til en sykkel i dyp unåde. Hun sa ikke ett ord der hun stirret over styret ut i det store intet. Lenge stirret hun sånn uten å ytre ett eneste ord, på lenge.
Den gangen trodde jeg hun hadde fått sjokk, Men nå mange år senere tror jeg det var glimtet av ren inspirasjon jeg var vitne til, for sykkelen parkerte hun aldri.
Comments