Klem et tre da vel!

Foto: Ingvild W

Ikke så lett å gi noen en klem på to meters avstand i disse coronatider.. Dermed har det dukket opp flere alternative måter å hilse på. Ser folk sparke hverandre på ankelen, og er det er jo helt greit for dem som aldri har brukket en ankel i hele sitt liv. Men det har jeg.

Dermed går jeg for den lett yndige varianten med å legge én hånd på brystet, ledsaget av det jeg selv mener er et vennlig smil– alt mens jeg bukker lett.

Ikke alle hilser tilbake i forbifarten. Og det skjønner jeg godt. For hvem gjenkjenner denne personen som myser mot dem med ildrøde allergi-øyne over et kullsort munnbind -og som i tillegg slår seg på brystet, uten noen åpenbar grunn?

Rar tid dette her. Borte vekk er bardunene som binder oss til hverdagen – rutinene, jobben, vennene, treningssenteret. Men naturen finnes, med blåveis som smiler under gammelt løv – og trær som kan klemmes!