• Ingvild Wivel

Et lite barn av regnbuen


Hun er vakker som prinsessen i eventyret, med rene, myke trekk. Det lyse lange håret er gjerne bundet opp med fargeglade bånd i en vilter topp. Øynene har den helt spesielle blåfargen nesten utsprungne blåveis pynter seg med om våren. Selve blikket utstråler en klarhet som i samme sekund du møter det skaper en undring i deg: Hei du, hvem er du der inne?

Nesen er rett og bestemt, munnens nydelige buer omkranser en perlerad av skinnende hvite tenner. Når hun smiler til deg, blir du forhekset, og du vet med det samme at hun for alltid vil bo i ditt hjerte.

Hun fyller ingen rom med støy og krever ingen oppmerksomhet. Hun ligger der bare, i sengen sin, eller på gulvet i stille lek.

Det kommer ingen lyder over hennes lepper. Selv når hun gråter som mest fortvilet, høres det ikke. Ingen vet om hun kan ordene, men at hun har et språk, viser hun med all tydelighet. Hun bruker hele kroppen når hun vil fortelle, og når et kjært navn nevnes, glir det et fort og varmt smil over ansiktet hennes – lykken kunne ikke funnet noen bedre bolig enn nettopp i henne.


Hun har rørt sine foreldre til tårer så mange ganger. Uker og måneder og år med uvisshet. Timer i håp og fortvilelse utenfor operasjonssaler. Døgn etter døgn i beredskap ved sengekanten på et lite barnerom. Det har stått om livet så mange ganger, men hun har med egen vilje, foreldrenes mot og legers dyktighet vunnet den kampen. Hver gang.


Kort etter unnfangelsen hadde moren en drøm. En liten barnehånd strakk seg opp mot henne, i sår bønn om hjelp. Drømmen var vond, og den ble sann. Den vesle overlevde såvidt sin egen fødsel, hun ble et nummer på statistikken over hendelig uhell.


Men om hennes liv, og mange andres med det er blitt annerledes, skal du vite at om noen, hadde hun livets rett. For med sin utstrakte hånd og sitt strålende, gåtefulle smil deler hun ut en sjelden gave – forståelsen av at livet rommer så uendelig mye mer enn hva vår egen begrensede fantasi og tilsynelatende vellykkethet forteller oss.


Denne teksten skrev jeg til liten Nina. For veldig lenge siden.







7 views0 comments

Recent Posts

See All