Livet som frilanser

 

Alt begynner et sted, og jeg ser tilbake på årene som fast ansatt i reklamebyråer med glede. På ett tidspunkt brøt jeg likevel ut, og jeg har aldri angret. Det er godt å sitte i egen hule å skrive. Med en kaffekopp innen rekkevidde og en varm hund som folder seg ved føttene i ubegrenset tillit. Samle tankene, la fingrene fly over tastene, rusle en tur innom nettet, hente litt informasjon og post. For så å gå en tur mellom slagene, ned på stranda kanskje. Vinterstid ligger isen der som hutrende skulpturer, den breier seg kilometer innover mot Oslo, og omfavner badehus og gjenglemte småbåter langs strendene, og løfter dem opp i triumf.

 

Eller du stuper inn i granskogen med våkent blikk for ulv og gaupe og undrende oppdager du at det yrer av markblomster i oktober, lenge etter at maurtuene har gått til ro. Så går du hjem igjen og skriver ferdig det manuset som har bevret i underbevisstheten underveis og som skal presenteres neste dag klokka 8.00. Eller du venter til natta med å skrive, når verden sover.For ingenting haster egentlig, bare du leverer som lovet. 

 

Andre ganger lokker kaféene, utstillingene, mylderet i hovedstaden. Et snev av miljø, inspirasjonen fra en ukjent, et teaterbesøk, en reise til et fremmed land. Du oppdager at livet er en helhet hvor alt griper inn i hverandre og hver eneste erfaring du gjør før eller siden føyer seg naturlig inn i tekstene du skriver. For oppdragsgiverne mine betyr min slentrende tilværelse effektivitet. Ingen faste kostnader, feriepenger eller sykefravær klamrer seg til regningen. Varen er timer og ord de selv tjener penger på.