top of page
  • Ingvild Wivel

Krapylet Karlsen

En novelle



Alarmen gikk en tidlig morgen. Noen fiskere hadde observert en statue ytterst på klippen ut mot havet. Den hadde ikke vært der sist de dro forbi. Som naturlig var, kom lokalbefolkningen umiddelbart i harnisk, absolutt ingen hadde spurt dem hva de mente, de dro straks ut i småbåtene for ved selvsyn å bivåne galskapen. Joda, visst var det plassert en figur på klippen. Av en en motsatt Christian Ringnes kanskje? Det dreide seg helt klart om en mannsfigur trolig utformet i stein av noe slag. De ville slett ikke ha den, ikke bare var statuen stygg, den var til alles bestyrtelse splitter naken. Konfliktene med rikingene i Blindleia var nærmest blitt dagligdagse i sommermånedene, tilskuerne følte seg umiddelbart kampklare. Klippen var deres, en idiot av en sommergjest hadde ingen rett til å besudle landskapet på nedrigste vis. Hva ville vel folk tro? Båttrafikken var allerede livlig, og Danmark bare noen padletak unna. De kunne bare ikke la den


Helt plutselig så de det. Det var slett ingen statue de stirret på. Men en mann. En blek og mager fremmed. Helt stille sto han der, bare armene var løftet mot himmelen, som om han ville roe dønningene, velsigne blomstene, ja prise hele skaperverket i én eneste bevegelse. Lenge sto han slik, forargende lenge, som om han, uten varsel var vokst ut av klippen og blitt en selvfølgelig del av den.


Minuttene gikk, ja nærmere et helt kvarter ruslet av sted før mannen hadde vett nok til å klatre ned fra klippen. Noen ungdom var han ikke, det så de klart der de putret avgårde for å roe de der hjemme. Bevegelsene til mannen var kantete, besværlige, stive og teatralske. Tærne klamret seg til fjellsiden, fingrene krøket seg nervøst der de lette etter feste i tilfeldige utspring, mannen var like krampaktig ugrasiøs i bevegelsene som de små furuene som vokste opp av revnene i fjellet og livnærte seg av ingenting.


De bange anelsene som da dukket opp i lokalbefolkningen, var slett ikke sprunget ut av noens lurvete fantasi - de var et varsel. Mannen måttte være Karlsen, han som hadde flyttet inn på eiendommen til Laurizen, altså deres nye nabo, Å i heiane helsikke!


Allerede dagen etter, da naboene sto ansikt til ansikt med kroppens eier, helt tilfeldig selvfølgelig, ved postkassestativet, forsto de instinktivt hva som var galt: Karlsens kropp var fylt med Karlsen selv. Og det var ikke et lystig syn:


Hodet til Karlsen var festet med en strikk av en hals til hodet som vaiet som en overmoden plomme fra side til side. Ørene stakk forskrekket fram fra et villniss av en manke som kunne få en vilken som helst frisør til å gråte av avmakt og desperasjon. Øynene var to små fordekte klinkekuler det lyste ren og skjær faenskap ut av. Nesa var en historie for seg, brukket som den var på flere steder og grodd sammen i tilfeldige himmelretninger helt av seg selv.


Da Karlsen åpnet munnen og frimodig utstøtte “Karlsen her” samtidig som han stakk fram en klo til preventiv forsoning, gapte det i råtne tannstubber like ned i ganen. “Det var som om det sto som en sky ud av gabet” kunne de forskrekkede tilstedeværende senere fortelle. Hvorvidt skyen skyldtes forsmedelig hovedstadsdialekt eller manglende elementær tannhygiene, kunne de ikke uttale seg sikkert om. Helst var det vel kombinasjonen.


Var mannen kommet for å bli? Karlsen oppførte seg som om han eide stedet, han spratt fram naken på klippene i tide og utide, det var ikke få blyge blikk naboene måtte vende mot jorden ved disse altfor mange anledningene. Diskrete forespørsler ble gjort til teknisk etat i kommunen. Jovisst, fikk de til svar, skipsrederen de hadde hatt så mye imot hadde solgt- til Karlsen. Var der problemer? Neinei, ikke så å forstå, det var ikke noe konkret egentlig og været var jo steige varmt, ikke sant? Sant og si var de allerede begynt å savne rederen og skriket og skrålet gjestene hans hadde forstyrret dem med i lyse sommernetter. For når festen var til ende hadde da rederen hatt vett nok til å slå skoddene for og reise sin vei.

Karlsen reiste ikke.


Som månedene gikk fortonet rederens eskapader seg som noe eksotisk, fargeklatter i landskapet hadde de vært, verken mer eller mindre. Karlsen derimot, mannen var uforutsigbar, en vandrende bombe av uappetittlig ondskap -og alt de kunne gjøre var å vente på katastrofen som måtte komme.


For en mann med Karlsens utseende var det ikke rart at han levde alene. Skjønt helt alene var han vel ikke. Besynderlige personer ble observert, noen endog i biler med tvilsomme skilter. Men hva de besøkende herrer bedrev kunne verken sees fra land eller fra sjøsiden, ikke engang gjennom kikkerten naboene hadde med seg for å studere krabbene som beita i rura, i tilfelle det skulle være noen på villstrå inni fjæra ved Karlsens hus.


Så en dag sprang nyheten. Det utrolige var skjedd, Karlsen hadde fått seg kjæreste, en samboer, en hustru! Og han viste seg ikke lenger naken på klippen, så var det da godt for noe. Da høsten kom, var det ikke tvil i naboenes sjel, kjæresten var gravid. Så roet han seg vel da, mannen. Vinteren gikk, ingen verken så eller hørte noe til paret, til gjengjeld var trafikken av fremmede håndverkere påtagelig, Karlsen var en snobb og et ødeland. På vårparten stilnet det hele, skoddene var slått for og de var så tette at selv et trenet øye hadde problemer med å skimte rommene innenfor. Men ukene og månedene gikk bare så altfor fort. Da solen igjen muntret opp landskapet, var Karlsen tilbake, og ikke bare med én dame, grisen hadde to, tre, nei fire! Splitter nye! Og da disse kastet seg hvinende i sjøen mens Karlsen hang slesk og lystig over bryggekanten, var det ikke til å unngå at man la merke til at også disse kvinnene var svangre.


Hva skulle de gjøre, hva kunne de gjøre? Sognepresten slo hjelpeløst ut med hendene. Det var travle tider med gospel, bibelcamp i Søgne og forestående bispevisitas, men menighetsrådet kanskje? De var fire fra grunnfjellet som reiste i samlet flokk og fire som kom tilbake som sluknede lys. Karlsen var en hard nøtt. Han hadde ikke mælt et ord til sitt forsvar mot anklagene, men fem tusen blanke kroner til menighetsarbeide kom godt med i en slunken kasse.


Det var én ting til som gjorde saken så vanskelig. Det hendte det var nødvendig å kontakte mannen. Kunne strømmen føres over hans eiendom, strategisk som den nå engang lå, og kunne de vennligst anmode om at han muligens kunne sørge for at noen felte furua som kastet slik skygge? Jada, flirte Karlsen, selvfølgelig, det skal jeg selv gjøre, påsto han mens sikkelet sakte men sikkert slet seg nedover den skjeggløse haka. Og det var ikke tomme ord. Mannens magre kropp, lett tildekket med et lendeklede, gøv løs på oppdraget allerede dagen etter. Med list og ukuelig sleiphet felte han alle de trærne på egen eiendom som kunne tenkes å skygge for noe som helst, uansett tid på døgnet.


Etter denne utspekulerte demonstrasjonen av velvilje, besluttet de å la Karlsen være i fred. Likevel måtte det være lov å undre seg, hvem var disse kvinnene? Hvor rekrutterte han dem fra? De var ikke stygge, tvertimot, de var unge og fristende yppige, om en nå likte slike. Javel, sa naboene resignert, vi lever våre liv, han lever sitt, dommen blir ikke satt i dette livet. Det er jo dessuten bare ham selv han skader, vi lar det være med det. Javel.


Mannens etter hvert rikholdige barneflokk tilbragte somrene hos ham, og motvillig måtte de innrømme, han var slett ingen uvennlig far. Karlsen lot ungene få bygge hytte på tomta, han brakte dem forsyninger av fiskestenger og snorkler, han lå side om side med dem på brygga og jaktet på krabber. Ungene var i alle aldre og med vidt forskjellig tungemål, alt de tydeligvis hadde til felles var at Karlsen var deres far.


Det hadde lenge svirret rykter om mannens økonomi. Han var en slags agent, mente lille Linda på posten, men kunne langtfra legge fram noen tilfredsstillende dokumentasjon. Forklaringen måtte være å finne i hans hyppige utenlandsreiser. Fetteren til svigerinnen til noen som jobbet med bagasjeutlevering på Kjevik visste beskjed. Karlsen fløy fram og tilbake til Østen og Afrika flere ganger i året, etter desitinasjonene å dømme drev han muligens med handel med bomull eller silke. “Å, stoff altså,” sukket naboene lettet, og ble skrekkslagne i samme sekund ordet nådde lufta.


Det ble etter dette umulig å forholde seg til narkohandler Karlsen. Nødvendige forespørsler i naboanliggender ble sendt pr. post og like korrekt og tilsynelatende velvillig besvart. Karlsen forsto øyensynlig signalene og ønsket ikke å bryte våpenhvilen i utrengsmål. Begge parter fant en foreløpig ro i situasjonen og observatørene nøyde seg med å bivåne utviklingen på behørig og uangripelig avstand. Det var ikke alltid like lett. For til tross for at Karlsen etterhvert var blitt en eldre herre, opprettholdt han levesett og produksjon som før. Vittige tunger ved turistkontoret foreslo å plante et severdighetsskilt ved eiendommen hans, og var en kar spesielt heldig med damene, fikk han snart høre at han var riktig en Karlsen.


Men alle muntre stemmer stilnet den dagen Karlsen åpnet bordell. Skjønnhetene viste seg på terrassen i feminint lårkort presis som Karlsen var ivrig opptatt med å montere persienner på alle husets vinduer. Kvinnene kastet på skinnene hårmanker og vinket kokett til de tallrike tilskuerne på knatter og knaus. Trafikken av biler og småbåter økte påtagelig som følge av begivenheten, menn ankom alene eller parvis, de unnså seg heller ikke for å stikke innom Karlsens hus midt på dagen, klønet forkledd som arbeidere eller utstaffert som forretningsmenn. Et og annet fordekt kvinnemenneske fant også samme vei, og selv distriktslegen som trodde seg ubemerket der han snek seg gjennom krattskogen, ble notert og tilsnakket ved flere anledninger.


Det lille samfunnet ble som forvandlet. Det handlet ikke lenger om trangsyn, vidsyn eller privatlivets fred, det sto om integritet og lokalsamfunnets være eller ikke være. Kommunesenterets fargerike flagg som var ment å hilse sommerturistene velkommen, ble firt i all hast. Ølsalg over disk ble enstemmig og permanent stengt, og de mange sektene og bedehusene i bygda opplevde en oppblomstring uten sidestykke i historien.


Stemmer som før frimodig hadde ymtet frampå om leikaring og andre syndige forteelser forstummet helt, og ingen møtte lenger opp til hemmelig pokerspill hos skipper Tønnesen. Den siste bastionen var kjøpmann Lunde, og han forsto så raskt hans flegmatiske tankegang tillot, at han, i likhet med alle de andre måtte ta stilling. Valget var ikke lett, forsøkte han rødmende å ymte frampå om til den nærmeste kretsen, det var i grunnen Karlsens generøse innkjøp til storfamilien som fikk butikken hans til å gå rundt. Men utsiktene til sikker ruin møtte ingen forståelse Hadde ikke Lunde selv satt kroken på døra, ville han utvilsomt selv blitt hengt i den.


De offentlige instansene verken kunne eller ville hjelpe den fortvilte lokalbefolkningen, men skjulte seg bak taushetsplikt og vanlig utydelig tale. I ren desperasjon grep de skriveføre pennen fatt og i runde ordelag med lett kamuflerte pigger ble alle holdt ajour med utviklingen i syndens bule.


Noe måtte skje. Og noe skjedde. Karlsen ble funnet den tredje mandagen i juli drivende inn fra havet, surret inn i et fiskegarn og en vase av drivved ment for St.Hansbål. Javel. Ulykker skjer, det vet jo alle som lever langs kysten.


“Karlsen er død!” Budskapet føk som en glødende fartsdemon gjennom det lille kystsamfunnet. Telefonnettet lyste og selv de som var langt ute på viddene, eller gudfryktig tilstede på det aller ytterste skjær, fikk gledesstrålende mobilmeldinger. Snart vaiet alle turistflagg igjen friskt i brisen og ordføreren selv holdt gledestale på torget. Festen ville ingen ende ta, og dråper som ingen hadde våget å håpe på igjen å kunne drikkes i det skjulte, ble hentet fram fra kjellere og loft. Alt mens de skriveglad hang tunge over benker og bord og formulerte leserinnlegg til lokalavisen om bygdas fremtid og livets strålende renhet.


Men en av hovedstadsavisene kom dem i forkjøpet. “Arnold Karlsen er død og verden sørger”, sto det under et kjempeportrett av mannen som smilte sleskt mot dem. Og det sto mer, med verkende bakrus og leppene klistret til beksvart morgenkaffe krøp tusen skadefro bygdeøyne ned i teksten:


“Filantropen Karlsen som hele sitt liv har arbeidet for de svake i samfunnet, idealisten Karlsen som drev hjelpearbeid i flere enn tyve fattige land, globetrotteren og originalen Karlsen som verken trodde på raseskiller eller fordommer, har forlatt oss. Ildsjelen Karlsen, som hatet oppmerksomhet rundt egen person og virke, skapte i sine siste leveår et unikt behandlingshjem på sin praktfulle sørlandseiendom. Stedet ble utviklet i nært samarbeid med UDI og er spesielt innrettet på å hjelpe traumatiserte kvinner og barn fra krigsherjede land. Det er ingen hemmelighet at Karlsen, takket være sin livslange globale innsats til beste for menneskeheten, i flere år er foreslått som vinner av Nobels Fredspris.”


“Karlsen etterlot seg ingen egen familie,” sto det videre. “Men,” la journalisten frimodig til: “Utvilsomt et helt lokalsamfunn i fortvilelse og sjokk.”









2 views0 comments
bottom of page