Jul. Perfekt timet med at sola snur, vikingenes store feiring. Og da, akkurat på den tiden av året dagene er på det mørkeste, er det viktig at ikke én eneste liten hybelkanin raser i husets fjerneste kroker, og vinduene er skinnende blanke.
Det viktigste er overleve. Hente krefter langt fra kjøpesentre stappfulle av dombjeller og glanspapir. Så en ikke sitter der julaften blant tindrende barneøyne, sammensunket i en ustrøket bunad og lengte til våren.
Datteren og jeg hadde rømt fra det hele, målet var å utforske noen av de mange småveiene i bygda. Ingen Monsen-tur akkurat, men en rask runde på en håndfull kilometer. Skjønt rask. Hunden vi hadde med oss var faretruende nær løpetid og bedrev en hensynsløs gå-sakte-aksjon gjennom å inspisere hver millimeter av grøftekanten. Hvilket åpnet opp for småprat etter innfallsmetoden:
- Håper det kommer snø, det blir liksom ikke jul uten.
- Da jeg var barn, messet jeg, var det alltid snø, brøytekantene var høye som hus. Jeg husker jeg tasset etter en av storebrødrene mine i skogen på jakt etter juletre, snøen rakk meg til livet. Jeg ble våt til skinnet, men følte meg bare tøff, han lot meg bære øksa.
- Hvor gammel var du da?
- 5-6 år tenker jeg, han var 10.
- Så lille slitne og våte du slepte rundt på en diger øks i en snødybde på en halvmeter -var ikke du ekstremt hissig som barn?
- Jepp. Men broren min var aldri i fare. Du må huske på at barn var mye eldre på den tiden, vi tok ansvar. Jeg hadde alt lært å skyte med gevær nyttårsaften et par år tidligere.
- Du var ikke i full jobb også da, på den tiden?
- Selvfølgelig ikke, jeg var liten av vekst.
Comments