En russisk forfatter, Dostojevski tror jeg det var, skal ha sagt at de virkelige krigene ikke utspilles på slagmarken, men på folks soverom. I årevis har jeg trodd at mannen hadde rett. Men, etter sist lørdag, er jeg ikke lenger så sikker. Trolig hadde tvilen også rammet Dostojevski dersom han hadde vært medlem i et norsk borettslag.
Vi møttes i kjellerlokalet, et rom for samtale, for fellesskap, for hygge. For anledningen med lufttemperatur farlig nær nullpunktet. Som om rommet visste hva som ventet.
Lokalet fyltes raskt av borettslagets medlemmer. De stimet inn, flokkevis. Kvinner og menn av beste merke, kun én gammel, de øvrige stort sett midtveis i livs-seilasen og med tilnærmet lik bekledning og frisyrer. Besluttsomme mennesker, pene mennesker som sendte skyer av parfymedunster oppunder taket og lot eimer av etterbarberingsvannet sveipe dovent mellom urolige vinterstøvler.
Fasadene til tross, det sterkeste fellestrekket ved de fremmøtte var den totale mangelen på glede. Hadde en ikke visst bedre hadde det vært lett å tro at dette var en gjeng som var lett sammenrasket på en psykiatri-avdeling med depresjon som diagnose. Ansiktsuttrykkene var lange, øynene matte, lavtrykkene ulmet bak pannebraskene.
Som på instinkt fant alle sin faste plass, bare jeg var i villrede og dumpet ned på en tilfeldig stol, den midterste ved langbordet. Det skulle jeg aldri ha gjort. Men se, det oppdaget jeg ikke før førstemann åpnet munnen. Og da mener jeg ikke møtelederen. For i samme øyeblikk hun beveget leppene, muligens for å ønske velkommen, startet en verbal mitraljøsekrig som ryddet all fornuft, intelligens, oppdragelse og all annen sosial akseptert omgangsform, hinsides enhver forstand.
Du lyver! Ti Stille! Drittstøvel! Jævla møkkakjerring! Det har ikke jeg sagt! Bedrager! Nå er det faen meg nok! Jo, det har du for helvete, det så! Hold kjeft!
Slappe rumper fikk uventet muskelkraft og føk som raketter opp fra stolene i ren harnisk, armer fektet som sverd, fråden freste rundt hatske munner, aggresjonen fór rundt i rommet som en spinnvill snurrebass, plast-setene smeltet av ren friksjon.
Og der satt jeg. Med en løs, høytskrikende kanon på min høyre side, en ondskapsfull flisespikker i fistel på min venstre, og midt imot en møteleder som gråt. Litt til siden for møtelederen, emballert mellom to utflytende herrer, også de rennende over av ordflom ingen gadd å høre på, satt det en liten fugl. Fuglen Berta. Den gamle. Helt stille satt hun vaglet opp på medbragt pute. Og stirret på meg uten ett eneste pip.
Først var blikket hennes ganske forstyrrende. For fuglen var utstyrt med brilleglass så store og tunge som flaskebunner. Jeg tenkte et øyeblikk at brillene måtte være limt fast på den ruglete neseryggen, eller hadde en eller annen form for skruanordning inn i hjernen. For selv om Bertas ører var store, forekom det meg høyst usannsynlig at de orket å bære særlig tungt. Dessuten bekymret jeg meg en smule for kinnbena hennes som flaskebunnene hvilte på, de måtte nødvendigvis ha samme konsistens som Berta selv, med andre ord være temmelig sprø.
Det var som om mine tause refleksjoner bare avstedkom mer stirring fra Berta. Den lille irritasjonen jeg først hadde følt, gled over i sakte beundring. Stirringen hennes passet jo fabelaktig godt inn, den var miljømessig fullstendig logisk og strategisk perfekt. Kan du ikke hyle høyt nok, bruk det du har. Og det gjorde Berta, taushet i lukkede rom kan skade selv den tøffeste, damen var helt klart breddfull av livserfaring.
Selv følte jeg meg som en tesil. Kroppen min var for lengst gjennomhullet av syrlige kommentarer, usakligheter og drittslenging. Skudd og piler beregnet på sidemannen hveste gjennom meg, sneiet hodet mitt og gjennomboret sjelefreden som ellers hadde bolig i mitt indre. Det gikk plutselig opp for meg at jeg satt like stille og taus som Berta, og tenkte at stirringen hennes alternativt skyldtes at jeg var det eneste faste punktet i rommet.
Så plutselig var det hele over, like fort som det begynte. Noen vant visst duellene, jeg vet ikke hvem - kall meg gjerne en slappfisk, men jeg har aldri hatt sterke meninger om hvorvidt postkasser bør plasseres på yttervegg eller inne i oppgangen.
Folk strømmet ut av kjelleren og forsvant subbende opp trappene, utmattede, hese, kraftløse. På vei til hulene sine for rekonvalesens før nye krafttak på nye møter - møter som allerede nå varslet illsinte punkter som innkjøp av feiekoster, dato for grillfesten og kattehold. Bare Berta satt urørlig og uanfektet som før. Sakte lirket jeg meg løs fra plast-setet, blikket hennes fulgte meg ikke.
Da først så forsto jeg Bertas ro. Sjelen hennes hadde rett og slett blitt skremt ut av Berta og flydd opp av kjelleren helt av seg selv, og derfra videre opp til Vår Herre, trolig ved første ordveksling. I et akutt sakralt anfall strøk jeg fingrene mine over det iskalde, dunete lille hodet hennes og hvisket: “Velsigne deg Berta, en av oss måtte bukke under, takk for at det ikke ble meg..”
Ingvild Wivel
Historien er skrevet etter at både Berta og jeg deltok på et møte i et borettslag, noe som er helt sant.
Comments