Alt har sin tid. En bølge på havet, en forelskelse, nye gnagsår og gamle landegrenser, – selv fjellkjeder forvitres og blir borte. Evig forandring.

​

Vi vet det jo, en dag blir også vi borte. Men det er lenge til, og vi lever våre liv med vissheten på avstand mens vi bygger vennskap, familie, karriere og status.

Men uansett hvor sunne, dyktige og reflekterende vi er, det går jo ikke bra der framme.

​

Bardunene til livet vil ryke for oss alle. Og det er vondt å tenke på at vi må forlate alt vi er og alt vi kjenner, for livet er jo hjemmet vårt, fylt av erfaringer, minner, kjærlighet og lukten av en himmel.

​

Er vi heldige på vår ferd gjennom livet, har vi noen å dele tanker, tro og tvil med. Jeg er en av de heldige, og et av de viktigste menneskene i livet mitt har vært Liv. Liv Ørum Skurdal vokste opp på Nesodden, en halvøy tjue minutters båtreise fra Oslo. Hun var Solveig og Asbjørn Ørums eneste barn.

 

Liv hadde en smittende latter, masse energi og var åpen og glad i mennesker. Og de var glad i henne tilbake. Selv sa Liv ofte at hun ikke savnet søsken – hun hadde et hav av søskenbarn, og ble et selvsagt medlem av søskenflokkene hun hadde rundt seg. Også av min. Jeg har knapt et barndomsminne der hun ikke er med.

​

Liv og jeg fulgte hverandre tett som voksne også. Vi giftet oss, og fikk våre førstefødte med måneders mellomrom. Vi sto sammen i glede, men også de gangene livet ikke var så greit. Da Liv ble alvorlig syk, var det derfor helt naturlig at hun inviterte meg med på reisen. En reise som fra første sykdomstegn til transplantasjon strakk seg nær to tiår.

​

I alle disse årene var hun åpen om sykdommen til alle i det store nettverket sitt, men etter hvert ble forløpet så vanskelig at hun måtte lukke den døra til livet og menneskene utenfor. Bare hennes nærmeste fikk følge henne. Det bestemte hun selv, og det bestemte Rikshospitalet for henne.

​

Men Liv var Liv, også som pasient. Hun ønsket hun hadde krefter til å dele. Men når det ikke lenger lot seg gjøre, spurte hun om jeg kunne skrive en bok og fortelle om hva som skjedde med henne bak lukkede dører. Jeg sa ja. Det har tatt tid, og det har vært vanskelig.