
Verden der ute kaster skygger over vaner og virkelighet. Hver mann og kvinne må ta ansvar, i tilfelle. Jepp.
Jeg har fått i hus alt man trenger i tilfelle en umiddelbar krise - primus, tørrmat, telt, og sånne ting. Nei, jeg er ikke i ferd med å gå av hengslene. Innkjøpene gjorde jeg etter å ha kikket meg over skulderen til mine foreldre. Et paradoks det der, at jo eldre man blir, desto kortere blir avstanden til historien, og anerkjennelsen av fortidens klokskap.
”Verden er alltid i forandring,” sa foreldrene, ”det eneste som er sikkert er at ingenting er sikkert, og at historien vil gjenta seg.” Så fylte de min barndoms kjeller med gassmasker, hermetikk, stearinlys og ulltepper. De tok ansvaret på største alvor. I tilfelle.
Samtidig vet jeg ingen som kunne nyte de gode opplevelsene og øyeblikkene som dem. Det lærte de meg også, det å nyte, og det å være til stede her og nå. Så. Jeg er straks på vei ut i solskinnet og gleder meg til å oppleve skogen som er i ferd med å smelte seg om til en vår.
Comments