• Ingvild Wivel

Siste natt i båten

Updated: Aug 3


Båthavna sover. Alt er stille. Ikke en lyd. Som om det alltid har vært slik. Som om hylingen fra badende fjortiser, iltre påhengsmotorer og skrikene fra grådige måkekjefter aldri har flerret lufta. Ikke engang ekkoet etter sommeren kan høres.

Så er det høst og vi er bare en liten håndfull entusiaster tilbake i marinaen. Skuespilleren, båtbyggeren, den arbeidsledige og jeg. Vi er stille og usynlige ombord i hver vår farkost, men aner at de andre er der. Før sola legger seg til ro bak åsryggen gir den en siste spetakulær forestilling, himmelen og sjøen leker i rødt, i rosa, i alle nyanser, et fargespill bare naturen kan male. Så plutselig er det over. Penselen er lagt ned, mørket og fuktigheten kommer sigende, som på signal. Natten omfavner landskapet, kleber seg til alt som kommer i dens vei, gjør verden til et land vi bare aner. Min og alles energi forenes i dette store vi aldri forstår.

Septembernatt. Sort, stille, myk, rå. Hunden min har gått til ro. Dagen har vært lang, hun lar seg ikke forstyrre av mitt pusleri. Selv når lensepumpa gisper ut noen dråper, rører hun seg ikke. Tannpuss over rekka, slukke lys, krype under ullteppet. Så ligger vi der, hun og jeg. Med tankene, i harmoni. Svøpt inn i minner fra en sommer. Og lar oss vugge i søvn som om vi var i mors liv.

Årets siste natt i båten.



Savner hver natt å bli vugget i søvn av bølgene



10 views0 comments

Recent Posts

See All

En russisk forfatter, Dostojevski tror jeg det var, skal ha sagt at de virkelige krigene ikke utspilles på slagmarken, men på folks soverom. I årevis har jeg trodd at mannen hadde rett. Men, etter si