• Ingvild Wivel

Rapport fra en øde ø

Updated: Aug 21

Det er lenge siden denne utflukten fant sted. Men noen erindringsbilder glemmer man aldri. Som tilskudd til gruppen med passe-på-lærere var vi et lite knippe mammaer som fikk lov til å være med, også av sønnene...

Nesodden kommune er mer enn skatter, bygnings-saker og et oppskrudd sosialbudsjett. Nesodden er en naturperle og et paradis for dem som vet å ta det i bruk. Vinterstid kan innvånerne boltre seg i skog og mark, om sommeren også til vanns. På Landsteilene i Oslofjorden har skoleelevene sitt helt eget hus, pusset opp av elevene selv. Øya og forholdene der gir barna en sjelden og verdifull nærkontakt med naturen, og styrker samholdet klassekameratene i mellom på en helt spesiell måte.


Grillfesten er over. Foreldrene går ombord i fergen og vinker farvel til sine håpefulle som gjengjelder hilsnene, om enn ikke like entusiastisk - det skjelves i noen munnviker her og der. For aller første gang skal førsteklassingene overnatte sammen, mange steinkast hjemmefra. Trygt da at frøken er der. De andre fire som blir, er alle mødre til gutter som ønsker dem tilstede og langt vekk på samme tid. Frihet er et vanskelig valg. Sekkene pakkes opp på jenterommet. På gutterommet vrenges de. Innholdet er varierende, men de aller fleste har en liten kamerat på lur. Kaniner, bamser, harer, krokodiller, apekatter. Alle myke og perfekt passende inn i en armkrok med hjemlengsel.


Men aller først skal det undersøkes. Alt mulig og overalt. De voksne samler seg til kaffe, de velger statistenes rolle. Det er landskamp på radioen. Hjelp! Løping på nakne føtter. En sko er borte, en sokk likeså. De forsvant begge i samme sekund, fra hver sin eiermann. Tilfeldigvis under samme brygge, den eneste på øya det er umulig å dykke under. Reserve-sko trylles fram fra en med orden, oversikt og samme skonummer. Kjempeflaks.


Tannpuss i puljer, måkeskitt under føttene, alle skal på utedoen som lukter vondt, og derfor blir sparsomt besøk. Busker og kratt derimot. Jeg ser deg så! Knis og redsel, ingen må kikke! En statist glir ubemerket inn i rollen som vakt. Med falkeblikk på guttene, og ryggen vendt mot gjøremål på naturens vegne. Hvite nattkjoler og flagrende hår, Calle Larsson kunne ikke skapt dem bedre. Det er ikke lett å skifte på huk når badedrakten er våt og vrir seg i alle retninger og du er 7 år og fryktelig sjenert. Men måkene jakter likevel ikke på menneskebarn, de er redde selv, for sine nyklekkede egg.


Utenfor jenterommet står skoene på geledd, ikke en lisse er i uorden. Stillheten hersker, roen er fullkommen. På rommet tvers over gangen, der guttene huserer gjør fysiske hindringer det vanskelig å komme inn, og lydnivået krever et trenet lærer-øre for å skille munterhet fra alvor. Jentene blir invitert inn. Mio, min Mio. Frøken leser, det skal nok roe dem. De sitter som tente lys og knaser bare litt med godteriposene og diskuterer siste Donald med lavmælte stemmer. Ett kapittel. Si god natt til jentene! Noen våger, noen rødmer, de fleste av guttene ser en annen vei eller begynner å slåss med sidemannen.


Englene går til ro. Det gjør ikke guttene. Lærerne håper det beste, gjør retrett. Jeg bare må tisse! Ny runde, ny tannpuss av tannløse munner.


Jeg blir, for seigmannen sitter bom fast i en liten tann og eieren av tanna må reddes. Det klør også voldsomt under en fot, den bare må kløs av en voksen. De fire andre medbrakte vaktmødrene klemmer sine én gang til, forte klemmer som ikke bør sees. Det bevrer litt rundt munnvikene til de nærmeste som likevel så klemmen, det dykkes lynraskt ned i soveposene, bare hårtustene forteller at noen er hjemme. De får også klemmer, de som vil ha, et stryk over en skulder, ikke for nært, men det hjelper. Englene sover for lengst.


Bare én av guttene er i drømmeland. De andre er alle andre steder. Legg dere ned da gutter, så skal vi lese ett kapittel til! Mio, min Mio, ridder Catos soldater. Bare lesestemmen høres. Fem par øyne til lukkes for natten. Jeg leser videre. Leser enda et kapittel og to til. Noen gjesper. Én får en fot i øyet. Bare ett kapittel til da! Mio min Mio må gjennom den mørke skogen, vaktene til ridder Cato har stjålet hans kjære Miramis! Fire par gutteøyne stirrer med vidåpne øyne på leserens munn, hun bruker lommelykt nå og dras med i handlingen. Sammen jakter de på sverdsmeden i det svarteste fjellet. Catos soldater gir seg aldri, det gjør ikke guttene heller. Er det for spennende gutter? Å neida, de bare får ikke sove. Nytt kapittel, klokka runder midnatt. Den første våkne i firerbanden kryper i soveposen, så to til, leserens stemme er hes og bare ett par øyne er åpne. Det er også munnen, munnvikene bevrer mer enn noensinne, han må tisse igjen. Eventyr på madrasskanten for etternøleren, kosedyret i armkroken, han hører stemmer ute. Neida du, sov trygt min venn. Mio, min Mio, Ridder Cato? Øynene og munnen glir igjen, han sover.


Det var sant, det med stemmene. En båt har lagt til. Den har strålekastere rettet mot huset, de lyser opp alle rom. Menn i hvite frakker og mørke uniformer bedriver hektisk aktivitet, ingen av dem vet at innenfor husets fire vegger sover tjue engler, tre foreldre og ridder Cato.


Mennene løper, det haster, rop flerrer natten, lyskasterne skaper dramatikk. En båre bæres over svabergene, det må være fergemannen, den eneste beboeren på øya Det er fergemannen som er blitt syk, han hentes med båre. Natten er på sitt vakreste, den er i ferd med å gli over i dag.


Jeg er kvalm! Den nyss sovnede meg blir rusket våken. Klokka er nærmere seks enn sju. På med sko, ut å gå. Luftetur på øya. Fuglene har stått opp for lengst, de har stup over trøtte menneskehoder som morgengymnastikk. Skjelett i vannkanten! Sikkert fra en kjempefisk eller et farlig dyr! Visste jeg forresten at det var gjemt en skatt her på øya? Det visste han, men ikke hvor dessverre. Tilbake på rommet med finger over munnen, hysj, de andre sover fremdeles. I to minutter til.


Frokost i det fri. Sortering av matpakker behørig navnet. Fuglene får også sitt. På en halv meters avstand. De er mindre skvetne enn oss mennesker, så er de også overlegne i antall. Hvorfor gjessene freser når elevene jager ungene deres? Si det, gutt, stopp med det der, pass deg, de kan bite! Kjempekult altså! Redningsvester er dumt, men nødvendig. En spurv ligger på bakken. Mange så den falle fra redekanten. Helt sikkert sant. Matpakkene er seige, safta for varm. Fuglenøstet er skadet, vil ikke spise. Noen store gutter fra ungdomsskolen kommer roende i røde joller. De verner om fuglen, den blir historiens raskest etablerte maskot og dessuten en ornitologisk sjeldenhet: Spurven som falt fra et lerkerede.


Skole på søndre strand. Oppdeling i puljer, finne skatter, finne naturting, over og under vann. Særlig under. Skoene drypper, klær må skiftes, steiner beundres men ingen finner den døde havørnene alle hatt sett kvelden i forveien. Den smale fortøyningsbroa derimot, den de ikke får gå ut på, fungerer utmerket som huske.


Så går de til sjøs. I robåter og kanoer. Med styrmann, redningsvester og med høyst varierende åretak og fremdrift. Noen bader, noen snubler og noen leter etter joggeskoa fra i går. Alle har pakket sekken sin helt alene med unntak av dem som hadde medbragte mødre til slikt bruk. Ny bespisning i det fri. Hva har dere ikke glemt? Tre turer tur/retur. Nå går båten! De unge trår til i fergemannens sted. Tjue soveposer med sjokoladepapir, tjue sekker med kosedyr og møkkete sokker, tjue elever med sol i håret og søvn i blikket bringes trygt over fjorden- de skal hjem og begrave en død liten spurv av lerkeslekt.





6 views0 comments

Recent Posts

See All