På jakt med onkel H

Det er noe med trær, og det er så absolutt også noe ved min onkel H, en vennlig naturens mann i livets høst. Vi to var på blåbærjakt. Praten gikk. Om alt mulig, og om neandertalere. Om at vi slo den siste i hjel for førti tusen år siden, men at vi stadig er bærere av neandertaler-genet. Noen av oss. Mer eller mindre. Det er jo lov å undre seg, så mye rart som det er i denne verden, det er vi enige om, onkel H og jeg,

” Se hvor like de er mennesker!” brøt han av, og pekte på trærne rundt oss, Jeg så det han så. Små barnetrær, struttende grønne tenåringer i omfavnelse, hovmodige voksentrær med utsikt over hele bygda, og så disse grå, blad-løse tørre, bøyd mot skogbunnen de skulle bli en del av.

” Trær og planter er mye smartere enn oss”, påsto onkel H skråsikkert, og jeg så plutselig at mannen lignet  på stubbe selv. ”De skapte sitt eget lokale world wide web en evighet før oss. Sopp-spore-nettet slynger seg mellom vekstenes rotsystem, Gjennom det utveksler plantene næringsstoffer og sender meldinger til hverandre. Tørke, brann, svære skogsmaskiner på utryddingstokt? Alarm!”

”Av jord er du kommet, til jord skal du bli,”messet neandertaleren i meg.

”Ikke enda jenta mi. Ikke enda.”