Det er noe med trær. Min gode onkel H og jeg var på blåbærjakt da han pekte på et lite tre som bøyde seg mot den skogbunnen det snart skulle bli en del av. Se, sa han, se hvor like vi mennesker er trær. Jeg så. Små barnetrær, struttende grønne tenåringer i omfavnelse, hovmodige voksentrær med utsikt over hele skogen, og så disse grå, bladløse tørre som ventet på å dø.
Det sies at trær og planter har sitt eget kommunikasjonsnett, ”wood wide web”, et finurlig soppspore-nett som slynger seg mellom vekstenes rotsystem. Gjennom nettet kan de sende meldinger til hverandre, og utveksle næringsstoffer. Sant? Noen sier tull, naturen er ikke genial, det er det vi som er. Vi som er her nå, akkurat nå, vi Homo Sapiens, vi alene.
Jeg må innrømme det, jeg har litt trøbbel med menneskets overlegenhet i forhold til naturen. Monstermaster og pengejag og sånn. Brøyte seg vei i urørt natur.
Lurer på om han var enig i vår rases fortreffelighet, den siste neandertaleren, han som trolig ble slått ned av en Sapiens. For 30.000 år siden.
Er redd det en dag er vår tur, slått i hodet av oss selv.
Foto: En kar jeg påtraff på tur i nabokommunen Frogn.
Kommentarer