Før du leser: denne artikkelen skrev jeg 31.januar 2008, altså for 15 år siden. Den sto på trykk i Aftenposten dagen etter. Jeg tror dessverre artikkelen er like, om ikke mer, aktuell i dag. Artikkelen og oppsett er kopiert fra avisen:
Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Nesodden,
forf Ingvild Wivel,
Aftenposten
1.februar 2008 kl 09.00 Sist oppdatert 20.oktober 2011
Kjære Oslo, vet du egentlig hva du driver med, eller går prosessen så sakte at du ikke får med deg hva som skjer? Ser du ikke hvordan din adferd påvirker og hvordan du dag for dag driver mennesker fra deg?
Jeg er jo så glad i deg, i hele deg. Gatene, parkene, livet på havnen. Å rusle rundt, kikke litt i butikkene, kjenne livet på pulsen, sitte ved et fortaus-bord og være tilskuer bare. Ja, ikke bare er jeg glad i deg, du er en del av meg, du er både min fødeby og hovedstaden i dette lille rare knappenålhodelandet langt mot nord mine forfedre forsvarte med sine liv.Men så skjer det da, stadig oftere, stadig heftigere, at du viser meg et annet ansikt. Over tid er du blitt så forandret, så sliten, du trekker deg bort fra meg, skyver meg unna, det er som om du ikke vil ha meg lenger, som om jeg ikke lenger hører til. Lenge kjempet jeg imot, forsvarte deg, ville ikke se det jeg så, var skuffet, lei meg, sint, men kjempet likevel mot egen blindhet så lenge jeg kunne. Men det er grenser, jeg ser det nå, grenser for hva selv ekte kjærlighet kan tåle.
Trusler og ran
Jeg vet ikke helt når det begynte. Kanskje var det for noen år siden da gutten min og klassekameratene hans ble truet med kniv og ranet for de få kronene de eide. Eller da min datters venn ble slått ned på Aker Brygge. Jeg tror i hvert fall ikke det var den gangen bilen min ble angrepet av et titall narkomane da jeg stoppet for rødt lys ved Oslo S eller da min gamle onkel ble spyttet på av en mor og hennes barn fordi han hadde hund.
Grove prostituerte
Nei, jeg tror nok det er det aller siste årets begivenheter som har åpnet øynene mine. Det første varselet kom fra en venn som i jobben beveget seg mye i Oslo sentrum. En robust kar som ellers lever i fred med naturen og seg selv. Han orket ikke mer, sa han. Orket ikke mer av grove prostituerte som ropte skjellsord og grafset på ham da han stadig raskere forsøkte å forsere sentrumsgatene.
Slutter i jobben
Så han sluttet i jobben og forlot deg, han også. Det var ikke vanskelig å forstå ham, andre venner som har sitt virke i deg har fortalt meg lignende historier om krenkelser, kriminalitet og utrygghet. Men så, hvordan kunne du? Sønnen min, min muntre og livsglade sønn ble slått rett ned. Han hadde ikke gjort deg noe, ikke sagt noe, sto bare på fortauet og ventet på venner. Hodet hans som er så fullt av glede, av kreativitet og pågangsmot, ble slått i asfalten. Ikke én gang, men mange, mange ganger. Du sendte ingen ambulanse, det ble ingen nyhet i avisene, men der på legevakten, blodig og med ødelagt ansikt, stjal du noe fra ham som du aldri kan erstatte eller gjøre godt igjen. Tilgivelse skal jo være så bra, men jeg vet ikke, jeg.
Voldtatte kvinner
Det gjorde også vondt å lese om sommerens voldtekter, særlig når jeg kjente til den ene kvinnen, voldtatt av en afrikaner i et smug, hun har fått sår for livet og frykten som følgesvenn. Nei da, jeg skal ikke rippe opp i alle historiene i året som gikk, det blir for mange, og de er for nære. Men den aller siste hendelsen, den som skjedde nå natt til søndag, den klarer jeg hverken å tie om eller tilgi. Hun er så søt, jenta, jeg er så glad i henne, hun er så ung, så flott. Du kunne heller ikke la henne være, kunne du vel? Selv om hun gikk fredelig på hovedgaten din? Jeg har sagt det så mange ganger til henne: Ta drosje når du skal hjem, ikke gå gatelangs, gå aldri alene. Hun lyttet til det. Hun gikk ikke alene i natten, hun gikk sammen med venner, de jaktet på drosje. Som lyn fra klar himmel ble hun antastet. En fremmed tok seg til rette på kroppen hennes. Kameratene hans hjalp til, de ville slåss, og de fikk det som de ville. Heldigvis kom hjelpen. Men heller ikke hennes sår lar seg lege.
Flytter vekk
Kjære Oslo, vet du egentlig hva du driver med eller går prosessen så sakte at du ikke får med deg hva som skjer? Ser du ikke hvordan din adferd påvirker og hvordan du dag for dag driver mennesker fra deg? Mennesker som i utgangspunktet ønsket å bidra, mennesker med drømmer, styrke og tilhørighet? De flytter vekk fra deg, vekk fra gatene, vekk fra volden, vekk fra fremmedgjøringen.
Hvem blir tilbake?
Det er tid nå, tror jeg, for deg å spørre hvem som blir tilbake, hvem som skal eie deg, nære deg, hvem som skal inspirere deg og forme din fremtid. Du skjønner, det er menneskets trygghet som skaper trivsel og produktivitet, det holder liksom ikke å skilte med kriminalitet, vold, faenskap og en milliard-opera ved foten av en forgiftet fjord.Likevel, jeg ønsker lykke til og takker for alt du var.
Comments