“Hvis mennesker hadde vært gjennomsiktige, hadde vi sett tankene da?” Spør pjokken og ser på meg med sterkt blikk. “Du mener hvis mennesker var av glass?” “ Nei,” svarer han irritert, “ikke glass for da gikk vi jo i stykker når vi ramla. ”Bare hvissomatte hodet var gjennomsiktig og vi kunne se ledningene vel.”
Jeg er på farlig grunn. Pjokken er fire år og i full gang med å skape seg sin egen virkelighet. Han lar seg aldri avfeie med tull, og undrer seg over så mangt.
“Hvis hjertet er en muskel, hvorfor kan vi ikke være glad i noen med andre muskler?” Eller:”Hvis alle mennesker var helt like, hadde de krangla da?” Da bestefaren døde forklarte gutten at det var bare sånn det var, akkurat som med mennesker visnet de og vokste opp igjen en annen gang. “Se her,” jubler han med fast grep om en pinne, ” ifjor var den bare død, nå er den litt levende!”
En rusletur ut i geografien med en varm gutteneve plantet i hånden er som en ekspedisjon i en spennende og nesten glemt verden. Barndommens rike, der alt er mulig. Lek i det ene øyeblikket, alvor i det neste. Pjokken finner en kongle og lurer på hvordan konglefrøene vet at de skal bli akkurat til et juletre og om de gruer seg når de skal reise fra mammatreet? “Nei…” nøler jeg. “For alle kan tenke, tenk” sier pjokken bestemt, “dyrene også, hadde de vært gjennomsiktige, hadde du også visst det.”
Alvorlige samtaler med små mennesker er gull!
Comments