top of page
  • Writer's pictureIngvild Ane Storvand Wivel

En takk til dem som var her før oss, og den hvite hesten




Det var nye tider, vikingtiden og vranglæren var over, noen titalls år etter at Olav ”den Hellige”, (jepp, jeg setter tilnavnet hans i klamme da historien og jeg er litt usikker på hvor hellig han egentlig var), hadde meldt pass i slaget på Stiklestad, skulle det bygges kirker her i landet. Også på Nesodden, og ikke helt overraskende oppsto det en smule uenighet blant de 322 innbyggerne, og ikke helt utenkelig de katolske lederne, om hvor i landskapet den burde bygges.


Dermed, forteller sagnet, bestemte de seg for å slippe fri en hvit hest fra beite og la den bestemme - der hesten stoppet for å gresse, akkurat der skulle kirken bygges – et ganske stort ansvar å legge på en hvit hest spør du meg, eller hvilken som helst hest for den saks skyld, men nettopp denne hesten hadde trolig større forstand enn de fleste der den satte av sted i fullt firsprang mellom bønder, busker og trær. Kanskje skulle det heller ikke så mye til, folk var slitne etter vikingtiden og det evige maset om tro og tvil og alle slagene der bønder, opprørere og Inge Krokrygg og et knippe andre konger slåss for makt og ære, og enda var det 300 år til svartedauen, men det kunne ikke de vite. Eller?


Hesten valgte et godt sted. En gress-slette med utsikt til fjorden, en plass med rom for fred, forsoning, liv og død. Gjennom århundrer er kirken pusset opp, utvidet og fremstår som et stolt, vakkert, estetisk bygg, et samlingspunkt for nesoddinger og store begivenheter. Og, uten sammenligning, det flotteste byggverket i bygda, det er en nesten uvirkelig tanke at disse mine mulige forfedre bygget denne kirken kun ved hjelp av enkle verktøy og praktisk kunnskap, og i tro på Gud, på hestens ufeilbarlighet og i vissheten om at de ville trenge kirken med tanke på kommende prøvelser.


Så var det klokskap likevel. Jeg hyller dem, alle henfarne beslutningstagere, murere og hesten, det å ha kirken i våre urolige liv i dag, eie den som vår egen fra fødsel til grav, besøke den når en har behov for å snakke med folk en kjenner som sover her, eller bare sitte stille på benkene innenfor de hvite, trygge murveggene og gråte, av glede og sorg, eller lytte til solosang med overjordisk akustikk. Nesodden kirke. Bygget på 1100-tallet.

Takk skal dere ha.




23 views0 comments

Recent Posts

See All

Berta, jeg og de andre - en nesten sann historie

En russisk forfatter, Dostojevski tror jeg det var, skal ha sagt at de virkelige krigene ikke utspilles på slagmarken, men på folks soverom. I årevis har jeg trodd at mannen hadde rett. Men, etter si

Comentários


bottom of page