Vi er få kunder i den store matbutikken. Noen få som er redde for å komme de andre for nær, vi holder avstand der vi sleper oss sakte...

Det var en stille morgen i en annen tid. Hundene og jeg var alene med havet og det åpne landskapet– og ble ett med det. Foto: Ingvild W.

kan vi egentlig forlange så mye av oss selv og andre når vi vet at Homo Sapiens har 50 prosent felles genmateriale med bananer?

selv om jeg personlig har vært vegetarianer i årtier, har jeg respekt for et saftig grillspyd

Glidende ble nettavisene en markedsplass for sutring og liksom-kjendiser du ikke vet hvem er.

Somalia, Midtøsten, Israel, Spania, Russland, Amerika, Sør-Amerika, over alt rusler det folk som har felles gen-fnugg med meg.

Det blir som å skru kalenderen tilbake. Til den gangen da de eneste som hadde vært i Thailand, var sjømenn.

Veien til selvransakelse kan være fryktelig kronglete. Jeg mener, verden er stor nok i seg selv, med kjipe landegrenser, kriger og krangler.

Ser folk sparke hverandre på ankelen, og er det er jo helt greit for dem som aldri har brukket en ankel i hele sitt liv.

Jeg er på farlig grunn. Pjokken er fire år og i full gang med å skape sin egen virkelighet.

Så sier vi sånne ting, flyter litt rundt på overflaten og gjør så godt vi kan.

Om plutselig gjenbruk i en bakgård i en spansk by.

Jeg aner den stramme eimen av elg, men begge holder vi avstand.

Carl Jung mente at vår bevissthet var toppen av isfjellet, mens alt under vannflaten var underbevissthet.

Da jeg flyktet fra tåka i Oslo til sola i Bergen.

Den gode kontakten med de andre dyrene.

Vi hadde kjørt hele natta, og plutselig var flommen der.

Tro eller ikke tro, det er ikke lett alltid.

På tur i skogen, ikke bråk!

Noen ganger er ord helt overflødige, kroppen forteller.